lördag 20 september 2008

KNIF RECENSIONER

Jag har samlat ihop alla KNIF recensioner här:

RECENSION DAGENS NYHETER


RECENSION NUMMER

RECENSION TEATERSTOCKHOLM.SE

RECENSION DAGSAVISEN

RECENSION ADRESSAVISEN

+
RECENSION I NORSK SHAKESPEARETIDSKRIFT:
KNIFEN I DITT ZOMBIEHJÄRTA
Av Henning Gärtner

Med et djevelsk horesmil stikker Stina Kajaso kniven inn i deg. Og fra såret spruter dukkeglitter, dukkelatter og smertefulle dukkeerkjennelser om din ensomme Facebookvirkelighet - og om, oops, oj, armageddon.

Som du garantert har lagt merke til, er den norske hovedstaden for tida invadert av svenske blondiner. Hvor enn man snur seg, på Kiwi, Kaffebrenneriet, ikke minst på Seven Eleven, er det ikke annet å høre enn tack og hej – og det er langt fra sjarmerende. Vi lever ikke bare i et servicetyrrani, men i et rekolonialisert servicetyrrani – dømt til evig Ikeaidyll.
Når jeg likevel ikke skal la min vrede gå utover Stina Kajaso – til tross for at hun per definisjon er svensk og blond – er det fordi hun adskiller seg fra denne servicearmadaen ved å være et svartsynt geni i lakk og lær. Kajaso er forresten ikke bare et geni, hun er et geni per se, som komikeren Andy Kaufman. Hun ville vært et geni om hun så var samisk.
Hur så? Vel, hennes persona på scenen er genial. Den hengslete kroppen (alltid stengt inne i latexkjoler) er genial. Den blaserte munndiaréen hennes er genial. Hennes corny ordspill og maniske slasher-sitater, de flate karaokefremføringene, universet av seriemordere og pornofiserte feminister, kosedyrene og de fjernstyrte dukkene: alt er ingredienser i en genial lettmelkutløsning fra en genial alien som har dratt på campingtur for å feire verdens undergang.

We will we will Slash you
Du gjesper selvsagt allerede. For helt siden Stina Kajaso og hennes slam-slum-søster Lisa Lie feiet over folket som en häggkvistsk stormvind og tok oss bakfra og forfra med Sons of Liberty II og III - Duell og God Hates Scandinavia - har teaternorge kappet om å panegy-ri disse unge hoppene. Men, inte för att vara tjatig: Kapitalismens logikk tillater ingen GENIALITET PER SE eller STATISK SUKSESS. Kulturindustriens første lov lyder: Det vi hyper i dag, kaster vi til grisene i morgen. Og – blant annet derfor – gikk Sons of Libertys siste forestilling inn i teaterhistorien som en kalkun.
I alle fall ble Swamped in Sensation slaktet og spydd opp av det forutsigbare Kritikermonsteret, som elsker å trekke kunsten ned på sitt middelmådige nivå, og som fra sin VIP-plass på andre rad på Torshovteatret ristet på hodene og krevde ”noe nytt! noe bedre! noe ferskt!”.
For som det heter i et kjent Kongo-ordspråk: OPP SOM EN LØVE 0G NED SOM EN SKINNFELL. Eller, hvis du foretrekker ligninger med fire kjente: Kapitalistisk Vampyrisme + Generell Nyhetsmani + Kritikernes Markeringsbehov + Avantgardens MAKE IT NEW = X. Hvori X første gang er suksess, andre gang fiasko, og så videre på samme måten, i en evig prostitusjonssirkel.

Punx not dead
Jeg vil dessuten skrifte. For det siste jeg gjorde som Kritiker, var faktisk å diskreditere Sons of Liberty over radio. Nærmere bestemt havnet jeg til sengs med fienden, da jeg i en debatt i P2 nærmest var enig med Idalou Larsen, den selvutnevnt kontrære Kjerringa mot strømmen, som gjennom Heddajuryen, Klassekampen og bloggen idalou.no fungerer som en syvende mor i teaterhuset, med sin ironisk nedlatende holdning overfor alle som utfordrer flinkhetsnormen.
Etter God hates Scandinavia mente for eksempel Idalou Larsen at Sons of Liberty lagde teater for hverandre og ikke for publikum - og med Swamped in Sensation var de definitivt ”på ville veier”: talentløse, introverte og selvdiggende. Som man kunne lese på idalou.no: “Uansett form er det selve teatrets forutsetning at utøverne behersker formen de har valgt. Danserne skal kunne danse, sangerne synge, skuespillerne snakke slik at de blir forstått.”
Idalou har før gjort et poeng av at hun har opplevd syttitallets teatereksperimenter og ikke så lett lar seg blende av siste mote. Men har hun noen gang hørt om dada, denne ringreven - eller om futurisme, situasjonisme, punk? Hva mener hun for eksempel om diksjonen til Babes in Toyland? Dansingen til transvestitten Divine? Eller om Marinettis krigshissende manifester, som han brølte og spyttet på sitt humanistiske publikum?
Det komiske er at Idalou etterlyser profesjonalitet fra teaterets aktører, mens hun selv er fullstendig blank på kunsthistorie, avantgardeteori og på den performative estetikken. Forstår hun overhodet hvilket kulturelt TRAUME som avantgarden dealer med – på vegne av menneskeheten – og som tvinger aktørene til å skrike, prompe, undergrave, signere pissoarer, henge i taklampa, skyte seg selv?
Idalou Larsen burde kanskje tilgis denne ignoransen (for alle mennesker bør tilgis, for alt). Men problemet er at hennes definisjonsmakt gjør henne (med flere) til en fatal propp i systemet. Hun rettferdiggjør den ekstreme skjevfordelingen mellom de kommersielle institusjonene og det såkalt “frie” feltet (frihet til å produsere selv, kjøpe rekvisitter selv og vaske scenen selv – ha ha ha), gjennom å informere staten og det generelle publikum om at Kåre Conradi er en mer prisverdig skuespiller enn Stina Kajaso fordi han kan synge og danse, og fordi han alltid behager sitt publikum. Og så lenge meningsprodusenter av typen Idalou bekrefter status quo, vil vi aldri kunne styrte det rådende regimet av reaksjonær teaterkitsch. Hanne Tømta og Bentein Baardson kan fortsette å heve fete lønninger og skamløst legge beslag på nasjonens teaterscener, mens genier som Stina Kajaso spiller fire forestillinger for knapt hundre heldige individer – for deretter å stå med partyhatten i handa og bønnfalle Kulturrådet om hjelp til å realisere neste prosjekt.
La meg derfor understreke: Mitt problem med Swamped in Sensation var verken amatørisme eller manglende fornyelse. Snarere følte jeg at selve sjelen til Sons of Liberty var sugd ut. Det var som å komme på fest og finne vertinnen halvdød og neddopa i badekaret: de sprø innfallene hennes virket mer kalkulerte, den svarte humoren tam og mekanisk. Byens beste gledespike tilbød meg ikke annet enn en kjapp sugejobb, og jeg mistenker byttet av hallik og bordell som hovedårsak. For å få gjøre entré på Torshovscenen, hadde hun uforvarent solgt sin sjel og sin spilleglede til Nationalkannibalen – og slik var hennes genialitet blitt fortært av den institusjonelle Vagina Dentata. Iallefall er dette min beskjedne teori, i tråd med hva jeg tidligere har skrevet om Kannibaltheatrets fordøyelsessystem.

Et hull i mitt hjerte
Men takk Gud. For når vi setter oss ned på Black Box for å motta Knif-sakramentet, er sidespranget på Torshov bare et diffust minne fra en parallell dimensjon.
Hengivent åpner vi munnen og sjelen for den svenske blondinen på scenen. Og gradvis føres vi inn i et teatralt univers som er like velkjent og artig som det er skremmende. Stina Kajaso i gul? minikjole av latex: et slags pubertalt fetisjobjekt på en korsformet scene full av glitter og discolys; en Jesus-skinke, en rosa kassettspiller; mengder av kosedyr og barbiedukker, dildoer og my little ponies. Pluss, som alltid, en neonblinkende portal til døden, helvete, eller ”en bättre värld”.
Det velkjente med dette universet skyldes to ting. For det første er scenebildet et trollspeil: den bulemiske overfloden av nytelsesobjekter vi ser foran oss, reflekterer dekadensen i en nytelsessyk, gudløs kultur som nærmer seg undergang. For det andre gjenkjenner vi Kajasos og Sons of Libertys estetikk: forkjærligheten for plast, gummi, s/m, sexleketøy; og samtidig for barneleker, glorete farger og det infantilt koselige. Vi gjenkjenner altså en stil, et scenisk uttrykk, og samtidig en livsinnstilling eller en sensibilitet - den man kan kalle camp - hvor camperen er en litt trashy eller vulgær estet som dyrker sine fetisjobjekter med like deler fascinasjon, svart humor og ironi. Campen knyttes gjerne til homoseksuelle menn, til androgynitet og transvestitter, og Stina Kajaso ligner da også, i sine outrerte trash-antrekk og sin horesminkede ”kunstige” feminitet, mest av alt en drag queen – altså en mann som i sin selviscenesettelse både hyller Kvinnens glamour og undergraver ideen om det essensielt kvinnelige (ettersom han er mer femininin enn de fleste babes).
Vil man lese Knif politisk, er det ikke vanskelig å se the writing on the wall. Diagnosen kan avleses med et enkelt blikk på scenerøntgenbildet og dets objekter (som alle er fabrikkproduserte for å fylle vårt indre tomrom, kosedyr og dukker som biter vår heltinne i halsen), og lyder: I vårt vestlige forfalls-imperium hvor Gud er fordrevet, Sannheten er dekonstruert, idealisme er latterliggjort, kjærlighet erstattet med porno og intimitet noe man finner på Facebook (hvis profilen er interessant nok), står man overfor valget mellom å ta livet av seg i fortvilelse - eller å skratte døden opp i ansiktet på en karaokebar i Haparanda. Og selv om det finnes en viss menneskelig smerte under den beksvarte humoren i Knif, er det likevel alternativ 2 som ser ut til å apellere til Kajaso. Med camp-nihilistisk fascinasjon stirrer hun Mannen med ljåen og Armageddon rakt inn i hvitøyet. I en kongenial scene mimer hun Don´t give up av Kate Bush og Peter Gabriel? for dukkene sine (før hun kaster dem ned i skjærsilden), i en annen fantaserer hun om å styckmörda sina kompisar i Patrick Bateman-stil, i en tredje ruller hun seg sammen som sushi i en madrass og roper ”befria oss från apatien”.

Dette er ingen utgang
American Psycho er forresten ingen tilfeldig referanse. Knif er like flat, like morsom og like hysterisk som kultklassikeren om 80-tallet av Bret Easton Ellis. Men om vi først skal inn på litterære referanser (vi kunne fort snakket en time om filmsitatene her, men det ville kanskje blitt for filmklubbaktig), så er Knif også det teatrale motstykket til Matias Faldbakkens nyutgitte roman Unfun (nummer 3 i Skandinavisk Misantropi). Og her snakker vi om mer enn tematisk sammenfall. Kajaso har samme smarte, onde øye som Faldbakken & Ellis, samme blaserte hypersensibilitet og Zeitgeistteft, like stort antall geniale one liners, fremført med samme tørrvittige monotoni ut av munnviken.
Mange har gått ut fra at Lisa Lie var forfatteren i Sons of Liberty, men Kajaso viser seg altså her som en stor litterær stilist - hvis du bare forstår stor på riktig måte (genialt corny). I programmet til forestillingen heter det: ”Her fins ingen dramatisk oppbygning eller vendepunkt. Det er mer som en implosjon som begynner om og om igjen, og hvor alle følelsene kommer samtidig.” Greit formulert, og fra Faldbakkens Unfun (lagt i munnen på Lucy, en neger som driter i absolutt alt) kan vi skissere følgende poetikk for denne Generasjon ØH:

”I fiksjonen er det kun anslaget som er interessant, det er der idene holder hus, det er der potensialet ligger. Anslag på anslag på anslag, potensial på potensial, en flat sekvens av anslag. Man må holde seg unna det andre. Ikke drama, ikke utvikling, ikke slutt. Det dramaturgiske grepet er et åndssvakt grep, og det irriterer meg.”

Konsekvent nok er derfor Knifs klimaks (apokalypsen) fullstendig antiklimaktisk. Samtidig som Liza Minelli og Britney Spears og Amy Winehouse kysser ut i luften og sier ”I love you guys so much, I love you guys so much, I love you guys so much, I love you, I love you, I love singing, I love dancing, I love acting”, så rister jorden av seg alle mennesker og zombier mens den mumler ”jeg går under nå, sorry”, samtidig som hundretusener av psykotiske Armageddondyr stormer mot oss, samtidig som Stina Kajaso i sin latexkjole stikker inn på bakrommet og henter noe (en dildo, kanskje), før hun kommer ut og sier hej då – og vi (de utvalgte individene som har mottatt sakramentet) klapper og reiser oss og vil ut.
Men over en av dørene som er dekket med rødt fløyelsforheng på Black Box Teater, henger det et skilt med en tekst som står til forhengets farge: DETTE ER INGEN UTGANG.

Reaktioner:

Inga kommentarer:

Hat