Recensioner (Sons of Liberty)

20-06-07 15:57
Gablerprisen 2006
Under Ibsenfestivalen ble Heddaprisen, Norges offisielle teaterpris, delt ut på Nationaltheatret. Men Morgenbladets kritikere savner revolverbrodd i det etablerte teater-Norge, og lanserer sin alternative utmerkelse: Gablerprisen 2006.
Av Elin Høyland og Henning Gärtner
Årets forestilling: Sons of Liberty III: God Hates Scandinavia (Black Box)
Sons of Liberty består av Stina Kajaso og Lisa Charlotte Baudoin Lie – en powerduo som fikk stor oppmerksomhet i fjor høst for sin ville fruktkrig og selvmordsharselas i Duell. Likevel er det med årets God Hates Scandinavia at de to auteurene – som selv spiller, komponerer og skriver sine verker –for alvor har inntatt dronningtronen i undergrunnens folketeater.
Sons of Liberty lager festforestillinger fulle av hysterisk galgenhumor og politisk svartsyn, og overrasker kontinuerlig sitt publikum med burleske innfall. Samtidig viser God Hates Scandinavia at "trash-teater" ikke på noen måte betyr billig eller vulgært. Forestillingen innsirkler snarere et skandinavisk traume – en zombietilværelse hvor vi drikker og spyr oss til døde – og den slutter poetisk, som en dødsmesse i lakk og lær.
Beste instruktør: Victoria Meirik (Blackbird på Nationaltheatret og Lille Eyolf på Den Nationale Scene)
Victoria Meiriks Blackbird må være eneste forestilling i år som er blitt bejublet av samtlige kritikere, og her i avisen førte begeistringen til en spontan sammenligning med Ingmar Bergman. Meirik får frem store emosjonelle spenn i skuespillerne sine, og i samarbeid med scenograf Milja Saljovaara har hun vist en egen evne til å gi dramatiske tekster komplekse visuelle uttrykk.
Den Amsterdam-utdannede new generation-instruktøren har gjort seg bemerket med tolkninger av Fosse, Tsjekov og Kane, og hun viste med Lille Eyolf i Bergen at hun også kunne hamle opp med desillusjonen hos Ibsen. Vi har nok ennå ikke sett det beste fra Victoria Meiriks hånd, men det vi ser konturene av, er en visjonær skandinavisk regissør som klarer å holde på skaperkraften innenfor kannibalistiske institusjonsteatre.
Beste skuespiller(e): Thor Christian Bleiklie, Arild Vestre & Vidar Magnussen (Maybe It's Too Nice? – et visuelt hørespill etter Richard Dressers Under beltestedet på Transiteatret i Bergen)
Trioen Bleiklie, Magnussen og Vestres finstemte samspill får frem en nærmest perfekt avspeiling av tresidigheten i forestillingens psykologiske krumspring rundt arbeidsliv og nyliberalisme. Ikke nok med at de mestrer den Brecht-inspirerte dramaturgien i stykket som om de var opplært av mesteren selv – her er stemmekontroll, mimikk og verfremdungseffekt med innlevelse, på et nivå som hever enkeltprestasjonene opp til en imponerende triose. Denne typen samspill er sjelden vare i norsk teater og står også i gjeld til regissør Tore Vagn Lids evne til teaterkomposisjon. Forestillingens aktører fungerte som et levende bevis på at skuespill, lyd, scenografi og dramaturgi er gjensidig avhengige av hverandre for å skape scenekunst som sjarmerer og utfordrer .
Beste skuespillerinne: Trine Wiggen (Blackbird på Nationaltheatret) Noen skuespillere har en så intens scenisk tilstedeværelse at den fyller hele rommet og gjør kritikken mot titteskapsteateret til skamme. Trine Wiggen er en slik skuespiller, og med hennes kropp og stemme på scenen er det som om alt annet blir uvesentlig. Wiggen er på flere måter klassisk i sitt spill, og hennes styrke ser ut til å være at hun aldri svikter sine karakterer, men fortsetter å utforske dem sammen med publikum. Dette så vi sist i Nationaltheatrets Hedda Gabler, hvor hun ga oss en overrumplende sterk og intelligent Fru Elvsted. Enda mer briljerte Wiggen i Victoria Meiriks Blackbird, hvor hun tydeliggjorde skuespillerkunstens fundamentale funksjon i et teatralt verk.
Årets klassiker – og beste scenografi: Et dukkehjem. Regi: Vegard Vinge. Scenografi: Ida Müller. (Grusomhetens Teater)
Hva er egentlig et dukkehjem? Et papphus kanskje, hvor veggene er tilsynelatende trygge, men egentlig symboliserer falske livs- og lykkegarantier? Et "hjem" hvor beboerne går med masker og mister den reelle livsverdi til fordel for overflateidentiteter og pervertert livsførsel? Om dette kan sies å være noe av essensen i Ibsens klassiker, er det også denne dimensjonen Vegard Vinge og Ida Müller gjenoppliver med sin marionettemusikal. Forestillingen var egentlig innøvet som opera, men ble endret like før premieren, slik at Vinge selv måtte spille – sammen med Müller og hennes assistent. Og takk og gablerpris for det! En rørende, spinkel skikkelse trer mekanisk mykt inn i en provisorisk og detaljert pappscenografi. Skikkelsen innleder en scenisk cocktail av Ivo Caprino og Joseph Beuys, splatter og fjernsynsteater – og brutal ibsensk samfunnskritikk.
Her går evne til konseptuell iscenesettelse hånd i hånd med reelt samtidsavslørende dukkehjemsromantikk, hvor scenografien og det avsluttende rivningsinfernoet er et kapittel for seg. Både Ibsens gjengangerverk og teateret som passiviserende underholdningsmaskin får til slutt en brølende forvokst og forlatt Baby Bob å kjempe mot. Dette kvalifiserer definitivt til klassikerpris.
Årets gjestespill: Rosas/Anna Teresa de Keersmaeker: Once
Noe av det viktigste som skjer på norske teaterscener, skjer i form av internasjonale gjestespill. Vi vil derfor gi den siste Gablerprisen til en av Europas fremste dansere og koreografer. Belgiske Anna Teresa de Keersmaeker er for en legende å regne i europeisk scenekunst, og hun har med dansekompaniet Rosas trollbundet publikum i en årrekke. Med soloforestillingen Once, som gjestet Black Box under Ultimafestivalen i fjor, ble noen av samtidshistoriens dypeste rifter og håp gjenopplivet gjennom Anna Teresas vevre kropp, sterke uttrykk og integritet som scenekunstner. Til lyden av Joan Baez in Concert II beveget Keersmaeker seg selv og publikum gjennom en historisk og personlig reise, på et trassig grasiøst, stille virtuost og hjertelig lekent vis man knapt kunne tro var mulig – selv i teateret. Glory, glory, hallelujah!
+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

To blodige tomler opp!
Din eneste sjanse til å overleve er at du kommer deg av gårde og ser God Hates Scandinavia mens det ennå er tid.
Dette er ditt verste mareritt. Du kveles sakte av den skandinaviske Zeitgeist. Du fryser og
kjeder deg. Du lengter til Mexico. Dagsrevyen avslører skånselsløst at Gud hater Skandinavia, og at Siv Jensen er sendt til jorden for å utrydde menneskeheten.
Men så, hoppla! Akkurat når du henger og spreller fra kroken i taket, kommer Sons of Liberty til unnsetning, bevæpnet med en selvlysende kjøttøks. Du befinner deg i et teater på Rodeløkka i det herrens år 2006, og vampyrhorene Dracula og Ruccola har kommet for å ri deg inn i evigheten.
Buffy, go home! Med en tittel som God Hates Scandinavia antyder performanceduoen Sons of Liberty en bevegelse i retning av svartsyn og raseri. Men om vreden ulmer under overflaten, er det likevel en fest av en forestilling vi bevitner. Sons of Liberty III er nemlig folkelig teater på sitt aller beste; artigere enn Kebbelife, mer trashy enn Volksbühne i Berlin og den ultimate utfordring for Buffy the Vampire Slayer. Hvem hadde trodd at man skulle få oppleve dét – midt i det golde Skandinavia?
Kanskje er to vampyrinner alt som skal til. Bak kompaninavnet "Frihetens sønner" skjuler det seg nemlig en brystfager trønder med parykk og en hengslete svensk blondine. Lisa Lie og Stina Kajaso står selv for regi og tekstproduksjon (inkludert collager av dramatikk, lyrikk og filmreplikker), og det er de selvsamme powerbabes som fyller scenerommet med sine tynne kropper.
Her sitter de og skravler i sitt skitne badekar, omgitt av plastleker, plysjdyr og en kitschy Perleport. Med sitt totalitære svartsyn skotter de ut over nasjonen og fantaserer om å bli så feite og stygge at de kan mobbe seg selv til døde. Det høres kanskje ut som Big Brother-huset, men jeg lover deg at det både er vakrere og mer hysterisk.
Politisk pop. God Hates Scandinavia er strukturert som en slags terrorkabaret og sammensatt av sekvenser som spriker i alle retninger. Man kan ikke annet enn å si: "Torshovteatret – R.I.P.!", for Sons of Liberty behersker denne formen med langt større selvsikkerhet og kunstnerisk vilje enn noen fetert institusjonsstjerne. De underspiller med selvsikker coolness, og slipper perfide pang-replikker skjødesløst ut av munnviken. ("Jeg er så stygg." "Hallo, skjær av deg ansiktet.") Disse damene kjeder seg kanskje, men de gjør det med stil. Og jeg tar meg selv i å slippe ut gurglete koselyder, på en fest hvor vertinnen bærer lateksdrakt og synger "The Lady in Red" mens hun svusjer gjennom rommet.
Popestetikk blir ofte undervurdert, og kanskje vil noen si at God Hates Scandinavia ligner et artig nachspiel, men ikke egentlig er kunst. Men her skal man holde på partyhatten! Den nihilistiske vitsetonen speiler nemlig en dypt tragisk situasjon, hvor et skandinavisk folk bader i sin egen dumskap, i panisk dødsfrykt og med en total distanse til realiteter som krig og massevoldtekt. Du har kanskje hørt det før, men Sons of Liberty tilbyr et alternativt erkjennelsesgrunnlag med sin teatrale form. De slår hverandre i magen og spruter sitronsaft inn på øyeeplene, og de gjør det i lengselen etter å føle virkelig smerte.
Gud elsker Skandinavia. Lisa Lie og Stina Kajaso er damer med baller og fittekraft. De fikk stor oppmerksomhet på Black Box i fjor med Duell: Sons of liberty II, og med sin tredje forestilling stiger de opp på barrikadene i lakk og lær og baner vei for skandinavisk undergrunnsteater.
Du kan derfor lese denne anmeldelsen som et omen. Sons of Liberty har nemlig laget 4,6 millioner voodoo-dukker av plast, og 4,6 millioner små olaer og karier ligger i dette øyeblikk bak sceneteppet og venter på å bli brent. Din eneste sjanse til å overleve er at du kommer deg av gårde og ser God Hates Scandinavia mens det ennå er tid. Hvis ikke, kan dine dager på jorden være talte før du får sagt F-R-P. Og hvem vil vel dø uten en fest?
Henning Gärtner
Scenekunst
Sons of liberty
God Hates Scandinavia:
Sons of Liberty III
Black Box Teater 30. mars– 9. april. Teaterhuset Avantgarden 28.– 30. april
Publisert 07. april 2006
+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++
klassekampen_anmeldelse.jpgklassekampen_anm2.jpg



+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

RECENSION(ur adresseavisen, Trondheim)
 DUELL: SONS OF LIBERTY 2
 Teaterhuset Avant Garden
 onsdag 24. november
 Med: Lisa C.B. Lie og
 Stina Kajaso
 Regi/outside eye: Veit Sprenger
Produsent: Ingrid Bjørkøy
Scenograf: Anja-Lisa Rudka

 TEATER: Glitrende mørk og morsom duell med tomatkasting og
 popkulturell samfunnssatire.
 Dette er et stykke som rører elementer fra populærkulturen sammen
 til en besk, men likevel lattermild og intens blanding. Hva skjer
 når dagens trette livsholdning, den bitre, initiativløse horen
 som ikke engang gidder å ta sitt eget liv, blandes med patosfylte
 helteepos som Ringenes Herre eller Star Wars? Lisa C.B. Lie og
 Stina Kajaso har siden de gikk sammen på Akademi for scenekunst i
 Fredrikstad (TAFT) jobbet med å skape en mellomting mellom
 performance og teater. I «Duell: Sons of Liberty 2» går de inn og
 ut av selvskrevne tekster, mens de hele veien har blikk for
 humoristisk tilstedeværelse. De mimer til en Robbie Williams låt,
 har duell med frukt og deler ut tomater til publikum.
 Scenebildet signaliserer motell, hore og komikk, og kostymene er
 vellykket bad-taste. Stina er for eksempel kledd i
 leopardmønstret stringtruse utenpå lilla velurtights, med
 leopardbody og blondekorsett. Lisa har sølvskimrende tights og
 80-talls t-skjorte. Midt på scenen står en dobbeltseng i falskt
 tre med innebygd nattbord og digital klokkeradio. Denne settingen
 får oss til å lure: Den er kjent, fra filmverdenens underside,
 samtidig som blandingen bare er komisk; en slags antiheltenes
 epos om modig mismot, forkvaklet seksualitet og livstrøtte
 krumspring.
 «Duell: Sons of Liberty 2» er nemlig en utforskning av
 helterollen sett fra et white trash-perspektiv: Er det verdt å
 ofre livet for store ord som frihet, om man ikke vet hva man skal
 bruke friheten til? Eller om man knapt vet om man har lyst til å
 være i live i det hele tatt? Og hvem er de egentlige heltene?
 Menn i soldatuniform? Kvinner i tights og høyhælte sko? Kvinner
 med banan i buksa og en aubergine klar til slag?
 Lisa og Stina gjør bruk av konvensjoner og klisjeer fra de siste
 årenes skrekk- og heltefilmer, og siterer, blander, vrenger og
 utforsker. Resultatet er at vi ler, får latteren i halsen og ler
 igjen. Og til slutt får vi lov til å kaste de allerede nevnte
 tomatene, ikke av uvilje, men i pur glede over endelig å få
 virkeliggjøre en populærkulturell klisjé. Dette er godt og
 morsomt teater med en bitende alvorlig undertone.
 «Duell: Sons of Liberty 2» spilles på Teaterhuset Avant Garden
 24.  - 28. november kl. 20.
 
Anmeldt av
 FRIDA HOLSTEN GULLESTAD

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

D_delig_fest.jpg

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Scenekunst med høy risikofaktor
Samtidsfestivalen, Black Box Teater, 1 – 4 september, 2005
Samtidsfestivalen på Black Box Teater ga oss teateropplevelser som spente fra det riktig gode til det riktig dårlige. Norske Sons of Liberty overbeviste sterkt med en reflektert, lekende og meget vellykket trash-komedie.
Det er en kjent sak at det er svært lenge mellom de riktig gode teateropplevelsene. Men, det er også svært lenge mellom de riktig dårlige. Samtidsfestivalen på Black Box Teater ga oss begge deler. Tre ferske produksjoner sto på programmet: Danske Zarahustras Onkel med We Come in Peace, NONcompany med 4 forSøk, versjon I og Sons of Liberty med Duell: Sons of Liberty II. Tre forholdsvis unge ensembler (etablert for henholdsvis 5, 4 og 2 år siden) som man kan si representerer norsk/dansk scenekunst av det ferskeste slaget.
Risiko
Samtidskunst forbindes ofte med en viss grad av risiko, både på det kunstneriske, organisatoriske og økonomiske plan. Scenekunst innebærer et ekstra risikomoment da det i live-møtet med publikum ikke er mulig å korrigere noe i etterkant. Å arbeide i kunstens risikosoner innebærer først og fremst at man utsetter seg for faren for å mislykkes. Forestillingene til Zarathustras Onkel og NONcompany faller inn i denne kategorien (i hvert fall delvis).
Science Fiction
Aktørene i danske Zarathustras Onkel har kunstteoretisk bakgrunn. De utforsker performance- og filosofiske teorier gjennom praktisk kunstnerisk arbeid, for med det å muligens kunne utvikle nye teorier og ny praksis. Altså en form for teoretisk-praktisk forskning.
Utgangspunktet for We Come in Peace er HG Wells sin klassiske science fiction-roman The War of the Worlds om en invasjon fra Mars. Fortellingen er mest kjent gjennom Orson Welles sin hørespill-versjon som forårsaket panikk da den ble sendt på radio i USA på 30-tallet. I Zarahustras Onkels versjon re-dramatiseres invasjonshistorien for vår tid: En modell av Oslo bombarderes av UFOer, to romvesener diskuterer den menneskelige substans (kjøtt), og vi får se videointervjuer med mennesker som mener de har sett UFOer.
Store deler av produksjonen har form av «performance lecture» hvor foredragsformen sammenstilles med spill, video og installasjon. En sentral filosofisk problemstilling i forestillingen, og som stilles til det kjedsommelige, er spørsmålet om hva som er virkelig virkelighet og hvordan man kan skape forbindelser mellom kunsten og virkeligheten.
Henrik Vestergaard Pedersen og Jörn J. Burmeister har gjort et godt forsøk på å bevege seg inn i risikosonen mellom teori og praksis, men som performance blir det lite mer enn resirkulering av gammelt materiale – med ny struktur. Og det skorter også på noen andre områder. Når store deler av forestillingen består av opplest tekst er det veldig synd at det ofte er vanskelig å forstå hva som sies. Tidvis er improvisasjonene lite vellykkede – ofte fordi sekvensene blir for lange. I tillegg er dramaturgien monoton og slapp, og tempo og rytme forblir uforandret så og si gjennom hele performancen. Forestillingen ble spilt i foajeen, hvor det var noe uheldige lysforhold – den hadde nok fungert bedre i en liten black box.
Risikoen for å mislykkes
NONcompany benytter seg av hverdagens teknologiske kommunikasjonsformer i det de baserer store deler av forestillingens dramaturgi på publikums deltakelse i form av SMS-meldinger. Et SMS-demokrati hvor vi bestemmer hva som skal skje i neste scene. Bortsett fra dette og musikken er det lite ved deres produksjon som appellerer til publikum. Ensemblet stoler i altfor stor grad på tekstens iboende styrke – en tekst som ikke fungerer fordi den mest av alt minner om en 16 årings livsfilosofi. Aktøren som står for mesteparten av tekstformidlingen har dessuten ikke teksten «under huden» – hun snubler i ordene. Aktørenes engasjement på scenen mangler en god porsjon energi og fokusering – det ser ut til at spillestilen non-acting er misforstått med not-acting. Det virker dessuten som om flere av aktørene ikke trives på scenen – noe som er fatalt i et scenekunstprosjekt. Produksjonen som helhet beveger seg dessverre aldri forbi amatør-teatret.
Etter å ha sett disse to forestillingene var jeg irritert – noe jeg ofte blir når jeg ser dårlig scenekunst. Senere på natten leste jeg litt i siste utgave av det svenske teatertidsskriftet Visslignar & Rop, der fant jeg en uttalelse som passet svært godt på mine følelser tidligere på kvelden:
«Tänk på alt som du kunde ha hittat på istället. Ställ dig up i salongen
nästa gång och skrik: Vad vil ni? Varför sitter jag här och har aptråkigt? 
Vilka tror ni at ni är? Vad har gett er rätten att ta min tid? Min kväll. Jag 
har fan fixat barnvakt. Fan!»
Men, så var det tid for kveldens siste forestilling: Duell: Sons of Liberty II, med Sons of Liberty. En reflektert, lekende og meget vellykket trash-komedie – en av mine favoritter så langt i 2005.
Grove helter i trash 
Stina Kajaso og Lisa C. B. Lie etablerte Sons of Liberty våren 2003, etter endt skuespillerutdannelse ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad. De bearbeider og sampler fragmenter fra skjønnlitterære tekster og tar i bruk populærkulturelle referanser fra tegneserie, film og porno, og skaper verker i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. Duell: Sons of Liberty II er utarbeidet i samarbeid med den tyske regissøren Veit Sprenger og den svenske scenografen Anja-Lisa Rudka.
Forestillingen starter med at en kvinne ikledd et kostyme i trash pornostil åler seg inn på scenen. Hun blir holdt igjen (et tau rundt rompa) og til slutt blir hun dratt helt ut av scenen. Hvem eller hva det er som holder henne tilbake er uvisst. Så følger en scene hvor aktørene utfører en obskur dans til musikk hvor følgende tekst er sentral: «A work of art must give testemony of the artists personality». Scenen sa vel heller lite om aktørenes personlighet, men formen er satt.
Så følger en montasje av scener med humoristiske innganger til alvorlige temaer som død, sex, vold og ære, godt pakket inn i en estetikk (her: kostymer og scenografi) som bærer preg av trashy maksimalisme inspirert av pornofilmens estetikk. Humoren er altså basert på alvorlige tema, men i form minner den om vill slapstick-, sitcom-, stand-up, «in-yer-face» humor. Aktørene er spesielt gode på under- og overdrivelser og drar scenene stadig ut i absurde og ustyrtelig morsomme scener.
Vi befinner oss i super- og antiheltenes verden, der kampen mellom det gode og det onde foregår i et forenklet univers. Vi møter stereotyper som vris og vendes på, alt fra kunstnerne selv til hverdagshelter, horer, terapeuter, homofile, astronauter og cro-magnon helter. Grensene for hva publikum kan tåle av groteske, absurde og grove innslag tøyes og spilles med. Dette grensespillet nærmer seg sitt høydepunkt når Lisa (med letthet) forteller oss hvordan vi kan begå selvmord ved å svelge barberblad. Og det topper seg når de deretter, som horer, går inn blant publikum, finner en de kan massere samtidig som de forteller hverandre om selvmordsforsøk, grov vold og massevoldtekter – fremdeles i form av den ville og grove humoren.
Det er noe samtidig flyktig og nærværende ved dette verket. Stina og Lisa og teksten står for nærværet – som er suverent – mens tempoet bringer verket ut i flyktighet. En flyktighet som følger massemedienes tempo, tetthet og press på tilskuerens nerver. Tempoet er svært høyt gjennom hele forestillingen og fører til utmattelse av tilskueren (en ikke ukjent strategi innen nyere scenekunst). Kanskje blir det litt for mye av det gode iblant. Vi hadde ikke kjedet oss om det noen ganger hadde gått litt langsommere.
Å mestre risiko
Aktørene i Sons of Liberty har begitt seg ut på et grensesprengende spill mellom kunsten og omverdenen. De har shoppet strategier og former fra pop-kulturen og andre mer eller mindre burleske sider ved omverdenen. Overføringen av dette materialet til deres kunstneriske prosjekt er meget vellykket. Dette er ikke bare et ærlig og ekte verk fra kunstnernes side, men til forskjell fra de to foregående ensemblene så mestrer Sons of Liberty sitt eget materiale og sin egen form meget godt. Og på toppen av det hele er de glitrende sceneaktører: de zapper mellom ulike situasjoner, spillestiler, temaer og tekstfragmenter uten å snuble i overgangene. Det hele var med andre ord en imponerende, urovekkende og hylende morsom opplevelse.
Samtidsfestivalen, Black Box Teater, 1 – 4 september, 2005:
Zarathustras Onkel (Danmark), We Come in Peace
NONcompany (Norge), 4 forSøk, versjon I
Sons of Liberty (Norge), Duell: Sons of Liberty II

+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Rock’n’roll-teater: Sexliv i skjærsilden
2006-09-15

Med forestillingen ”God Hates Scandinavia” minner Sons Of Liberty og Black Box Scene oss nok en gang om at grensene mellom konsert, performancekunst og teater langt på vei er visket ut. – I sin tredje installasjon i serien presenterer Lisa C.B. Lie og Stina Kajaso et grisete, vulgært og tankevekkende stykke splatter-teater, der tysk ekstrem-pornografi møter Arvo Pärt og Michelangelos ”Pieta”, skriver Ballades Arvid Skancke-Knutsen.
Av Arvid Skancke-Knutsen

Lisa Charlotte Baudouin Lie er scenekunstner, forfatter og slampoet, og har bl.a. gitt ut diktsamlingen ”Forbausende få katastrofer” og romanen ”Armløs slår tilbake”. Stina Kajaso er en ung, svensk skuespiller, som tidligere blant annet har medvirket i ”Glamour To Kill” – også det en forestilling med tydelige trash-elementer og långods fra både film, musikk og kiosklitteratur.
Både Lie og Kajaso er utdannet ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad, der de etablerte Sons Of Liberty-konseptet for fire år siden. Som unge (anti)etablerte utøvere innen scenekunsten deler de en del tankegods med mye av undergrunnsmusikken, der samtiden gjerne kommenteres gjennom samplinger, cut up-teknikker og estetiske bruddflater. Hos Sons Of Liberty kommer dette til uttrykk i forestillinger som både er oppstykkede og fragmentariske, men som også innehar en rød nervetråd som bærer hele veien hjem. Lie og Kajaso veksler med stort hell mellom ekstremt fysisk teater, på grensen til det selvskadende, og mer stiliserte tablåer, som den svært vakre piéta-scenen som avslutter "God Hates Scandinavia".
Samtidig leverer de selvskrevne skrekk-tekster og sosialpolitisk satire på et godt nivå, der mye av forestillingen kretser rundt jakten på psyko-seksuelle kick som kan bryte det evige etterlivets monotoni. Til tider fremstår "God Hates Scandinavia" nærmest som om den tyske ekstrem-regissøren John G. Thompson hadde satt opp "Bak Lukkede Dører", der Sons Of Liberty synes å si rett ut at "Helvete er oss". De åpner forestillingen med å liksom-skyte publikum, og mot slutten har Kajaso (som for øvrig er en bemerkelsesverdig følsom og detaljerik skuespilller) en monolog i Dødens skikkelse, der hun advarer oss om at vi også snart vil bli slukt opp av det store mørket. Om Teateret gir oss en foreløpig respitt, vil forestillingen likevel måtte finne en ende, der både vi og skuespillerne igjen blir overlatt til oss selv og natten.
I mellomtiden har Kajaso og Lie rukket over et rikt, men likevel utarmet babel-landskap av uttrykk. De bruker musikk av Arvo Pärt til vidunderlig, blasfemisk kontrasterende effekt i stykkets aller siste scene, men gjør også forbløffende intelligent og original bruk av det tyske techno-bandet Scooter. "Lady In Red" av Chris deBurgh blir bokstavelig talt et oppspeedet karaokenummer fra helvete, skuespillerne raser over publikum i husker, henger fra galger og kyler tequila i ansiktene på hverandre, bades i vann og vin, og veksler med stort hell mellom sakte, substansiell livslede og sketsjeaktige hurtig-numre. Sons Of Liberty parodierer kanskje vår (media)tids hulhet, og vårt tilsynelatende umettelige behov for å bli "underholdt", dvs. distrahert, men synes først og fremst å lande på en gammel, menneskelig innsikt, som alt er formulert i Predikerens bok: "Alt er tomhet".
Det hindrer likevel ikke at "God Hates Scandinavia" fremstår som både innovativ og tungt refererende, morsom og skarp - og, jo, til og med sexy. Stykket spilles i kveld for siste gang, og det attpåtil som en del av Kulturnatt Oslo. Og mens mesteparten av Kulturnatt-programmet står frem som svært så pyntelig, trygt og borgerlig, er "God Hates Scandinavia" snarere et angrep på Selvtryggheten og Den Gode Smak. Dét kan vi godt si er i Ibsens ånd, og stykket ble da også i dagens utgave av Morgenbladet kåret til årets teater-opplevelse.
Om du befinner deg i Osloområdet, er forestillingen herved sterkt anbefalt. Undertegnede ser uansett frem til neste utspill fra Sons of Liberty, som ikke bare tilfører norsk teater et velkomment tilsnitt av Kathy Acker-aktig galle og eurotrashet bordellestetikk, men i forbifarten også leverer en tettpakket forestilling som får nesten alt av rockkonserter og hjemlig "indie"-musikk til å fortone seg som en nøye innstudert utveksling av tomme høflighetsfraser mellom sal og scene (for øvrig en kritikk som meget godt kan utvides til kunstmusikk-formidlingen også). Dersom dette er et forsmak den nye rock'rollen, eller den alternative samtidsmusikken, vil jeg hverken savne gitarer, trommer eller lap top'er.
Black Box fortsetter dessuten å imponere med sin offensive repertoarpolitikk. De har mange godbiter på programmet fremover, også i forbindelse med den snart forestående Ultima-festivalen, noe interesserte selv kan sjekke ut her.
Sons Of Liberty kan du lese mer om her. Og naturligvis har de - i god rock'n'roll-ånd - også sin egen side på MySpace.
++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++








 



Inga kommentarer:

Hat

Obs! Endast bloggmedlemmar kan kommentera.